OPTIMISTISKE - FORAN EN UKJENT FREMTID

En alvorspreget mor, gir Farung en god klem før hun overlater henne i operasjonslegens hender.
Da var det endelig over, og drenet er på plass.
Første dagen etter operasjonen, på pappas fang.

Mandag som var ble endelig Farung trillet inn på operasjonstuen, og fikk lagt inn dren i hodet.( hvis alt går som det skal, kan hun ha dette hele livet og bare komme til kontroll )

To alvorstyngede foreldre og jeg satt på utsiden av operasjonssalen og ventet tre laange timer, med tårer i øynene, og mange tanker som surret igjennom hodet...

Tilslutt kom en sykepleier ut å sa at nå var operasjonen over, men de ville ha Farung på observasjon to timer til, til hun våknet.

Vi gikk på rommet og ventet, lunsjen ble spist fordi en trang påfyll av energi..tida føltes lang..ingen sa noe..

Ca 15 gikk vi ned igjen og der møtte vi opersjonssykepleierene og Farung i gangen, på vei til oss..mor til Farung ble så glad og lettet over å se datra si igjen, og at hun hadde begynt å våkne og smågråt litt..at tårene dryppet der hun stod..

Far forble alvorlig, men senere på kvelden la han seg på senga med lukkede øyne, og tårene rant nedover kinnene av glede...

Farung fikk være på rommet med oss resten av dagen..hun sov litt, og etter en stund drakk hun melk uten problemer, hun var litt annerledes å se på fordi legen hadde barbert bort alt håret..

Den første natta sov hun bare en time av gangen og våknet opp å gråt av smerte, neste morgen måtte jeg dra hjem..rart å forlate de etter en uke, men glad jeg fikk være der den dagen hun ble operert.

Denne uka har Be ( lederen for Faa lang fon ) vært hos Farung og foreldrene, jeg har hatt gjevnlig kontakt med de på telefonen, og alt er stabilt og ser veldig bra ut. Hodet har alt begynt å minske litt..

Operasjonslegen er veldig fornøyd så langt, og Farung blir liggende på sykehuset frem til mandag sannsynligvis, slik at hun blir fulgt tett opp nå den første uka, og får fjernet stingene før hun drar hjem. Legen mener en bør se stor forskjell på hodet om 5-6 mnd, vi er veldig spent på hvordan utviklingen til Farung vil bli, men håper det beste. En kan ikke vite sikkert nå hvordan hun vil utvikle seg.

Etter en måned skal hun tilbake til Chiang Mai, på kontroll, da er planen at jeg skal prøve å komme meg oppover også, og være der sammen med de ett par dager, slik at de ser at vi ikke glemmer de, at vi vil være med å oppmuntre og støtte de i tiden fremover.

Vi ønsker at Farung får komme til en fysioterapeut også da, når hun er tilbake i Chiang Mai neste gang, slik at foreldrene får opplæring i hvordan de best kan hjelpe henne i tiden fremover, når hun skal begynne å bruke kroppen sin selv.

Det er mange som har støttet økonomisk og bidratt til at denne operasjonen kunne bli virkelighet, vi sender dere alle en STOOR takk på vegne av familien til Farung og Faa Lang Fon.

Vi vil holde dere oppdatert om hvordan det går med henne fremover..

Vi er enda ikke helt i mål med å samle inn hele summen til operasjonen, så vi utfordrer dere enda en gang til å bidra med ett lite beløp, utfordre venner og familie også..

merk overføringen med "operasjon"...

Vennlig hilsen

Anne Tabtim Gunnerød

VI VENTER I SPENNING...

For tre-fire uker siden var jeg i landsbyen Huay Way, tidlig en morgen ropte Be på meg og spurte om jeg kunne filme noe...jeg kom ut litt forvirra og med håret til alle kanter...

Der fikk jeg se ett barn med ett veldig stort hodet, og to alvorlige foreldre i samtale med Be, hadde aldri sett ett barn med vannhode og dette synet gjorde inntrykk, da jeg stod der å filmet med tårer i øynene...med tanke på mine tre friske nevøer i Norge..

Endel av samtalen forstod jeg selv, men noe fikk jeg tilføyd etterpå..,Foreldrene hadde vært til sykehus allerede og søkt hjelp, men fått beskjed om at det ikke var noe å gjøre...Vi stod vel litt motløse igjen og tenkte kanskje det er for sent da...

Men etter en stund bestemte vi oss for å gi jenta en sjans til, å dobbeltsjekke mulighetene...Da jeg igjen var to dager i fjellet denne uka, snakket vi med foreldrene og bestilte minibus til Chiang Mai...Etter en dag på reisefot og en hel dag med venting på sykehuset, hadde jeg vel innstilt meg på at vi igjen fikk beskjed om at vi bare måtte la skjebnen gå sin gang, men så sa legen : Jeg tror det er håp, vi er villig til å prøve...kanskje alt imorgen...

Jeg ble så GLAD på foreldrenes vegne at tårene stod i øynene mine, og jeg måtte gå ut en tur, sterk opplevelse...dette lille livet skulle bli verdsatt alikevel !!

Thaier viser ikke alltid så mye følelser, så de så litt rart på meg, og dro på smilebåndet, de synes jeg reagerte litt rart tror jeg, men denne nyheten satte meg ut ett øyeblikk, foreldrene kunne heller ikke tro det de hørte.

Inatt har jeg sovet på sykehuset sammen med de, og til morgenen var vi veldig spent på hva dagen ville bringe..men så visste det seg at jenta hadde litt feber idag, og alt ble utsatt...kanskje imorgen hvis feberen er borte...

Vær med å krysse fingrene for det, jeg har mulighet til å være to-tre dager til, å vil gjerne støtte foreldrene de første dagene etter operasjonen..

Nå skal jeg ha meg litt mat, så er det tilbake på sykehuset med en ny forsyning med melkepulver å bleier under armen...Sykehus i Thailand er ikke helt som i Norge, her går sykepleierene i bamsetøfler istedenfor helsesko, og de rullestolene jeg har sett til nå har vært ROSA : )

Frokost på senga...

hilsen fra Anne Tabtim Gunnerod : )

Jenta får nå behandling ved sykehuset Chiang Mai Maharat, et annerkjent universitetsykehus. Selv om dette er et statlig sykehus så må en betale alle utgifter selv. Utgiftene til operasjonen vil komme på ca 12- 14 000 kroner og oppfølgingen etterpå vil komme på en 2000- 5000 kroner.

Foreldrene har ingen økonomisk mulighet til å være med å betale på utgiftene, så Faa lang fon vil ta det hele økonomiske ansvaret med operasjon og oppfølging etterpå.

Til det trenger vi din hjelp...Har du mulighet til å bidra økonomisk?

Dersom ja, så kan du sette inn penger på Faa lang fon sin konto og merke betalingen med "operasjon".

Skandiabanken

Kontonr: 972 2134 7580

Kontonavn: Faa lang fon

Kontoen er registrert på: Ragnhild Storstein Haug ¨

Garasjesalg

Tre flotte jenter fra Bryne har hatt garasjesalg og kafe til støtte for Faa lang fon . De fikk inn 2500 kroner. Faa lang fon ønsker å takke jentene for den flotte gaven, dere skal vite at pengene kommer veldig godt med, så TUSEN TAKK. Grethe Tjelta og Lene ThiemerGrethe og Kristine Tjøtta

En blogg om skjerf

Mange i landsbyen Huay Hwai er dyktige til å veve, men et stort problem er at de ikke får solgt det de lager. Faa lang fon ønsker å hjelpe de med det og da Be var der oppe i november i fjor fikk han et skjerf i gave. Dette var et fint skjerf synest både kona og flere andre, og de mente at sånne skjerf må en kunne få solgt i Norge, og her på weekendmarkedet (et kjempestort marked hvor mange utlendinger går for å handle). Vel tilbake i Bangkok ringte Be til Jigsaw, som er hans kontaktperson i landsbyen, og bestilte en del skjerf. Han prøvde å forklare hvilke skjerf han ville ha, men da pakken kom så ble det veldig klart for han at de trengte hjelp til både fargevalg og mønster. På bildet ovenfor ser dere Anne Tabtim holde et utvalg av de skjerfa Be fikk tilsendt....Da backpackerene Gerda og Ingrid var i Huay Hwai fikk de i oppgave å hjelpe til med akkurat det. Ingrid fikk også gode råd av sin mamma som jobber i ullvarebransjen. Nå venter Be i spenning på neste sending med skjerf.
Her ser dere Gerd, Ingrid og Anne Tabtim kjøpe inn garn som de skal bruke til å lage skjerf.
Ei av de lokale veverskene

En hilsen fra Gerda og Ingrid (backpackere i Huay Hwai)

Det begynte den 14. mars med to fullastede pickuper fra Bangkok. På den første reisedagen, som førte oss opp til Chiang Mai, hadde vi relativt god plass i bilen. Tum som sjåfør, Pong i fremsetet, og vi to norske jentene i baksetet. Litt verre ble det dagen etter, da 14 personer ble jevnt plassert på overfylte lasteplan og i allerede trange bakseter. Litt biltrøbbel, hyppig do- og rastestopp førte til at vi ikke ankom Huai Wai før mørkets frembrudd.
Vel fremme ble vi trygt og godt plassert på bambusgulvet inne på det ene klasserommet. Ei madrass og et lite ullpledd skulle holde oss komfortabel og varm natten igjennom. Det viste seg å være litt vanskelig da madrassen var en smule tynn og varmegradene etterhvert forsvant. Vi fikk heldigvis sneket oss til et ekstra teppe, og madrassen ble vi raskt vant med.
Mandag 17. mars var det dags for vår første skoledag. 30 unger fra 6 til 14 år stilte opp utenfor rommet vårt 07.30 og ropte av full hals Sawadii-kaa krokklong! Good morning teacher! Som ihuga b-mennesker var dette litt hard kost for oss, spesielt med tanke på at undervisningen ikke begynte før 10.00. Men landbyens haner hadde gjort sin jobb som vekkerklokke et par timer i forveien, så det gjorde egentlig ikke så mye. Det skulle vise seg å bli en vanlig måte å starte dagen på. Første hanegal i 4-5 tiden, så unger i 7-8 tiden, før frokost og en kald dusj i 9 tiden.
Vi hadde prøvd å gjort noen forberedelser til engelskundervisningen, men det er ganske vanskelig når du ikke aner hvor mange du skal undervise, hvor gamle de er eller hvor mye de kan fra før. Vi startet forsiktig med en gjennomgåing av alfabetet, noe de i stor grad mestret alle sammen. Men det var ganske overraskende å se hvor dårlig de var til å lese, i forhold til hvor godt de kunne å stave. S. U. N, hadde de null problemer med, men å lese sun greide de ikke i det hele tatt. Årsaken til dette forstod vi litt bedre når vi så den ene thai-laererinna skrive lydskrift med thai-bokstaver. Vokaler og konsonanter blir satt sammen på en helt annen måte!
Vi valgte å bruke ordet APPLE som et av ordene i gloseproeven. De klarte å stave det, men vi tenkte ikke over at de ikke visste hva et eple var en gang. Det fikk vi vite av lærerinnen deres i etterkant, hun ville nemlig kjøpe inn epler til dem så de fikk se hva det var.
I og med at ingen av barna kunne engelsk, hadde vi heldigvis med oss en oversetter. Oversetteren var Pong i fra Bangkok. Undervisninga bestod hovedsaklig av gjennomgåing av nye gloser, engelske barnesanger og å jobbe med ulike stensiler som
vi hadde med oss fra Bangkok. De likte best stensilene hvor de fikk lov til å fargelegge og slapp å skrive.
Ellers var vi med på å dele ut regntøy, støveler og tannbørster til barna, både i vår landsby og i nabolandsbyen. Vi fikk selv oppleve forholdene når regnet høljet ned og det virket som om støvlene var en god erstatning for de slitte flipp floppene.
Dagene da vi hadde fri fra undervisninga prøvde vi å hjelpe til med skolebyggingen. Interessant å se at en bygning ble satt opp uten gravemaskin, sementrommel, trillebår og andre hjelpemidler som en vanlig norsk snekker ikke hadde greid seg uten. Ville en nordmann stått å bøyd stål i to dager?
Om kveldene samlet vi oss rundt bålet med lokale mat- og drikkevarer. Litt hard kost for norske piker til tider, men stort sett var vi fornøyde. Veldig underholdene var det også til tross for spårklige barrierer. Du kan komme langt med med kroppsspråk og en fin blanding av noen få norsk/thai/engelske-gloser.
Alt i alt hadde vi et fantastisk opphold i Huai Wai og det var veldig trist å forlate Faa lang fon teamet, ungene våre, skolen, de humpete sandveiene og den koslige landsbyen med alle de herlige menneskene. Kommer forhåpentligvis snart tilbake!Her deler vi ut regntøy, støvler og tannbørster.Gerda hjelper til med matlagingen.På besøk hos en gutt med CP. Denne gutten har Faa lang fon hatt kontakt med over en tid og de prøver å hjelpe familien så godt de kan. Her har han fått seg en ny leke.Skolebygging.Her er vi invitert i et bryllup og vi sitter og spiser middag.På soverommet (et klasserom på barneskolen). Enkle forhold, men det fungerte greit.

Her deler vi ut leker, regntøy, støvler og tannbørster til barna i barnehagen i landsbyen vi var i.

Anne Gunnerød var på besøk i Huay Hwai i påsken, hun har flotte bilder fra den turen på bloggen sin http://www.annegunneroed.blogspot.com/